Yay/Buhu

Vel, så var jeg hjemme hos pappa. Vet ikke om jeg er glad for det eller ikke. Savner alle de i USA veldig masse, og jeg savner USA generelt sett. Var ikke slik da jeg kom hjem fra Australia eller England (ikke så ille i alle fall). Men, men, har fått sett Eira igjen i det minste :D Britt vekte meg rundt halv elleve i dag, men jeg har ikke sovd skikkelig siden helga (og det er fredag i dag!), så jeg sov helt til Eira og Maria vekte meg :)

Onsdag hadde jeg siste dag på jobb, og det var trist. Sa hadet til en del av de jeg jobber med tidligere i uka, og onsdag måtte jeg si hadet til sjefen og en til (er fortsatt to jeg ikke fikk sagt hadet til, men får heller sende et kort eller noe). Gregg, sjefen, sa til nesten alle som kom innom biblioteket at jeg skulle reise i dag og at det var veldig trist. Til hun ene som er lærerinne i det bygget sa han at jeg var den som var den rolige, effektive i starten, da alt bare var kaos. Skader jo ikke at folk sier sånt om meg :)

Gikk hjem 3 timer for tidlig for jeg ble ikke ferdig med å pakke på tirsdagskvelden. Gutta i etasjen over hadde den beste/verste festen noensinne (sikkert beste for dem, men verste for alle andre i bygget). Var meningen jeg skulle overnatte inne hos Domi, som bor i leiligheten ved siden av, men det gikk ikke an å sove der inne heller pga. musikken. Til og med inne hos Marianne, som bor ved siden av der igjen, altså i etasjen under og 3 leiligheter lengre vekk fra gutta, hørte vi musikken. Men ikke inne på rommet hennes, takk gud! Domi lå på madrass under senga, og så klarte vi akkurat å skvise min madrass inn etterpå.

Og så tilbake til onsdag: jeg begynte å få panikk da Sam, som skulle kjøre meg til flyplassen, ikke var hjemme, og da jeg ikke fikk kontakt med henne på telefon. Hadde fått tips om å kjøre før klokka 3 for å komme unna den verste trafikken. Halv to banka jeg på døra hennes for sikkerhets skyld. Etter en stund kom det et veldig trøtt grynt der inne fra. Hun hadde visst vært på fest til klokka 7 om morran ;) Fikk i alle fall pakka siste rest, rydda rommet, og så kom vi oss av gårde. Det tok lang tid å komme seg dit, men fikk sett byen fra helt nye vinkler.

Da jeg skulle sjekke inn var det problemene begynte! Fikk beskjed om at jeg måtte gå til ticket sales. Jeg var inne i systemet, men jeg trengte billett først. Så jeg gikk bort dit, og etter en stund sa hun dama det ingen vil høre når de skal ut å reise: ”hm, merkelig…”. Hun fant ikke billettnummeret mitt. Det sto i reservasjonsmailen jeg hadde fått, men det funka ikke. Jeg måtte til og med komme bak skranken å se om jeg fikk til å se noe på kilroy.no (siden var på norsk). Etter en veeeldig lang tid sa hun at hun skulle ringe til innsjekkinga og si at de skulle sjekke meg inn, hun skulle ordne det. Så jeg kom dit med 23 kg i ene bagen (maksvekt) og 32 i andre (maks overvekt), og slapp å betale de $30 jeg egentlig skulle betale for overvekta. Fikk kommet meg om bord på flyet med det jeg hadde, og alt gikk glatt. Litt for glatt. Etter en mellomlanding i Island skulle jeg om bord på flyet på nytt. ”Hvor er billetten din?” spurte hun som tok i mot billettene (etter ca 45 min forsinkelse). Dette er det jeg har, forklarte jeg. Men jeg måtte jo ha papirbillett, den greia som pleier ligge inni lomma på billetten. Jepp, marerittet kunne begynne. Telefoner hit og dit og frem og tilbake mellom meg og innsjekkingsdama, billettskranken og kilroy i Norge. De mente jeg skulle ha en billett, men jeg hadde kun det jeg fikk i USA, og som jeg ikke hadde noen problemer med der. De mente jeg ble nødt til å kjøpe ny billett. Akkurat som om jeg hadde penger til det. Telefonene gikk fram og tilbake i lang tid, og etter en halvtimes tid kom hun ene springende tilbake. Jeg skulle få gå om bord. Innen nå var flyet langt over en time forsinket, og da jeg kom om bord i flyet, som den aller aller aaaller siste passasjeren…vel, la oss bare si at jeg nå vet hvordan det føles å ha flere hundre par øyne som glor olmt av hat på deg. Gøy.

Vel fremme i Oslo (til slutt) rakk jeg akkurat flybussen til Bussterminalen, og da jeg gikk av, gikk bussen til Kristiansand rett forbi meg. Løp bort og sa jeg ville være med, men siden jeg hadde all bagasjen min i bussen fortsatt kunne han ikke vente (han sto jo midt i trafikken). Akkurat da han lukka igjen døra, og jeg sto der i full fortvilelse, ropte han ut ”men det går en nye en om 15 minutter!” Yay! Det var et annet selskap, men det hadde jo ingenting å si!

Så jeg kom meg hjem, og alt fikk bra til slutt. Har ikke litt jet lag engang, ikke som da jeg kom hjem til jul med andre ord, da jeg var i koma helt til andre juledag! Sitter og gjesper litt enda, men det er nå en gang slik jeg er…trøtt i mange timer etter at jeg har stått opp ;)

Kan hende jeg skriver en siste oppdatering om en stund, etter at jeg har fått bilder fra noen andre fra mine siste dager i USA. Men hvis ikke…peace out fra Livet i USA. I’ll miss you!